En korpsmors bekjennelser

Jeg har fått med meg at enkelte mener en manifistering av foreldre-marerittet er at poden eller prinsessa skal komme hjem å bekjentgjøre sin fasinasjon over korpsbevegelsen.........

Tramper med små føtter, vifter med innmeldingskjema og erklærer at de også vil spille i korpset!!

Opphavet svetter, river seg i håret og veksler mellom trangen til å oppfylle de håpefulles ønske og vegringen mot alle skrekkhistorier om kakebaking, lotteri, dugnader, tunge instrument og C-dur skalaen, som de slettes ikke kan.....

Jeg VET det.....jeg var der selv jeg...men tro meg:

Korps er bedre enn sitt rykte..

(og dette har dere fra en som har vært/er: fotball/håndball/allidrett/turn og dansemor)

Jeg sier ikke at det ikke ligger mye arbeid bak å være korpsmor og far, men ungene får uendelig mye igjen for å være med.

For det første lærer de å spille et instrument, med all glede og mestring som ligger i dette. For det andre er dette en aktivitet på tvers av alder og kjønn og har ingen reservebenk.

Skal ikke legge skjul på at det er fryktelig praktisk for oss som har flere barn å samle de om en aktivitet...men i og med at vi har så mange som er med, føler vi at vi må trå til litt ekstra...jeg sitter i styret på 5 året og far i huset er fast "sponsor-tigger" og skirenn-arrangør.

I og med at korpset er foreldredrevet står ulike oppgaver i kø.....

hvert et profesjonellt yrke, man eventuelt måtte ha i det "sivile"utnyttes..

(regnskapsførere, sjåfører, leger, kokker osv,osv...)

Men av og til må man bare gjøre ting man egentlig ikke kan..;

17 mai skal flagget heises og fanfare spilles......

selv med 3 korpsfedre kan det være en utfordring!!

Musikantene skal komme seg trygt inn til sentrum....

foreldrene dekker da til sine bunader og dresser med gule vester går forran for å lose de uniformskledde mellom stressede bilførere, sinte motorsykkelister og andre opptimister som tror de skal rekke barnetoget ved hjelp av motoriserte kjøretøy!

Den korpsfar som innehar en BMI langt under det normale,

ikles prakt-uniformen og må være fanebærer...

(når sant skal sies har den samme far vært fanebærer i 10-12 år, da utvalget av fedre med match-vekt på 60-70 kilo og en høyde på maks 175 ikke akkurat er svimlende..)

Alle vi i styret får det ærefulle oppdrag å gå etter korpset....

ikke først og fremst for å vise oss frem...

men for å plukke opp noter, trommestikker og annet utstyr som har en tendes til å fri seg fra sine eiere.

(våre bunadsvesker er forøvrig fylt til randen med paracet, plaster, sysaker og annet nødvendig utstyr på en sådan dag)

Da vi foreldre ikke kan rekke over alt

hjelper barna hverandre...

i riktig dugnadsånd..

he,he

Det er mange som skal få besøk på 17 mai

Og da er det godt å ha buss-sjåfør foreldre, som kan frakte slitene føtter av gårde til neste post på etappen....

Alle barn må få is på 17 mai....

men ikke alle får servert den av en regnskapsfører og ut av en bleie-eske....

Godt når siste post er unnagjort.....

(alle bilder er tatt av fotograf

og korpsfar Rune Hansen)